Bonde-dugnad resort!
Lørdag ettermiddag tikket det inn en fortvilt lydmelding fra min gode venn Camilla ved Delås gård, som hadde oppdaget at en stor del av deres 2 000 frukttrær var nedbarket av harer, bare over natten.
Fortvilelsen var selvfølgelig stor – de hadde jo arbeidet hardt med disse trærne og investert både penger og tid. De har sådd mange trær, kjøpt mange trær, podet dem, plantet dem, bundet dem opp, gjerdet inn hele tomten, og de flytter høns regelmessig som både gjødsler og luker i fruktlundene. De gjør så mye riktig! Men stammebeskyttelse hadde de ikke rukket. Også skjer det verst tenkelige en januarnatt når snøen ligger dyp og harene trekker mot folk for å finne mat. De elsker ung bark på epletrær. I ett av feltene var kanskje rundt 150 av 250 trær skadet. Nå stod kampen om å redde de trærne som var igjen! Hvordan skulle de rekke det i den tunge snøen? Og uten tilstrekkelig utstyr?
Jeg visste ikke annet enn å gi støtte og trøst i en slik stund. Jeg bor på andre siden av landet – og jeg husker jeg spurte om de «ikke hadde noen som kunne hjelpe dem?» Og «jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe for å hjelpe dere?» og «Jeg skulle ønske jeg kunne være der!»
Men så slo det meg at jeg kan jo det. Selv om det er litt langt å dra, så er det jo slett ikke umulig, det handler jo bare om innstilling og vilje.
Jeg tekstet en annen venn, Sarah fra @livet_paa_setra og spurte om hun ville være med? Sarah er like «gærn» som meg – for hun sa ja. (Se responsen til høyre)
Hun hadde hatt et ønske lenge om å dra på besøk til Camilla for å få tips til hvordan drive et lite småbruk, som hun selv bor på. Nå hadde vi muligheten til å lære OG bidra!
Så da pakket vi sekken den kvelden og gjorde oss klar for avreise morgenen etter kl. 06.
8 timer og 30 minutter senere kunne vi kjøre inn på gårdstunet til Camilla og Raymund, med bagasjerommet lastet med all hønsenetting hjemmefra. Det var jo ingen butikker som var åpne når ulykken skjer på en lørdags ettermiddag.
Hønsenetting måtte først kappes i passelige biter med tang. Vi stod i garasjen og gjorde dette med melkesyre i underarmen – før vi valset ut i snøen til knes og bandt netting rundt tre for tre.
Jeg må innrømme jeg syntes jobben virket enorm da vi startet, og jeg hadde angret flere ganger både før avreise og undervegs. Men når vi først kom i gang og vi var fire som jobbet sammen var det så utrolig motiverende å se hvor raskt vi bevegde oss gjennom feltene tre for tre.
Skravla gikk hele tiden og vi løste verdensproblem på verdensproblem ute i den åkeren, mens lyset forsvant og hodelyktene ble tent, og nesten uten at vi merket at vi jobbet. Det var så hyggelig og sosialt – mye hyggeligere for rastløse kropper å være i aktivitet enn å sitte på rumpa og drikke vin.
Når kvelden seg på, gikk vi inn, tok av oss det våte tøyet og fikk på oss tørt – der var det fyr i ovnen og det var stelt i stand det deiligste måltid med lokale håndlagde pølser, egen spekemat fra gården, surdeigsbrød, kjøttsuppe på hønsekraft og på gårdens grønnsaker, og et dusin ulike glass med de herligste fermenteringer og syltinger; kimchi, syltede grønnsaker, relish, chutney osv. Camilla og Raymund er fantastisk gode på å lage mat og Sarah og jeg følte oss tatt i mot som dronninger. Skravla gikk videre utover kvelden mens vi etterhvert sank dypere ned i sofaen – mette, varme og slitene etter en lang meningsfull dag.
Dagen etter gjorde vi ferdig resten av trærne som ikke var skadd, før vi gikk løs på de skadde trærne som vi vurderte som «redd-bare». Det var trær som var skadet i barken, men ikke totalt ringbarket. Disse laget Camilla en egen heksebrygg til av med sauefett, bivoks og olivenolje – som hun varmet opp og som vi smurte på sårene på trærne for å forsegle dem mot å tørke og mot fuktighet. Før vi avsluttet med å dekke dem med netting igjen.
Vi ble ferdige tidligere enn vi trodde, så da rakk vi hjelpe til med å hente og sortere egg fra hønsa, spa ut møkk fra hønsehengeren og gjorde andre arbeidsoppgaver som trengs på gården, før vi satte snuten hjem igjen dag tre, etter to arbeidsdager med det mest meningsfulle arbeidet jeg kan tenke meg.
Det samholdet vi kjente på når vi jobbet sammen, hvor godt det kjentes å føle takknemligheten til Camilla og Raymund, så utrolig godt det kjennes å kunne hjelpe når noen står i en krise, hvor viktig det da er å få hjelp – ikke bare med det fysiske arbeidet, men også med psykisk støtte. Følelsen av at vi står sammen om dette!
Det burde ikke bare være bøndenes ansvar å sørge for matproduksjonen, det er en risiko vi deler alle sammen. Blir det ingen epler på bonden, blir det heller ingen epler til oss andre. Det burde være mange flere hender som bidrar på dugnader i landbruket – når større oppgaver skal utføres. Det hadde kommet alle til gode. Bøndene så klart, men vi hadde også spart fossil energi med flere hender og føtter - og byfolk hadde kommet seg ut på jordene og fått litt jording, sett natur, fått jord under neglene, fysisk aktivitet, samhold og følelsen av å gjøre noe meningsfylt, samt at det er et felles ansvar å sørge for maten, og å gjøre noe sosialt, men samtidig nyttig – og få mer forståelse for hva som kreves for å være en matprodusent.
På veg hjem var Sarah og jeg slitne, men så lykkelige av denne turen. Vi hadde lært masse, vi hadde spist som dronninger, vi hadde sovet som barn, vi hadde bygd relasjoner på et dypere plan enn før og vi hadde fått vært fysisk aktive – vi kjente oss sterkere på alle vis når vi dro derfra.
Vi var enig om at dette var flerfoldige ganger bedre enn hvilket som helst Spa-resort, eller hva det heter, dit folk betaler dyre dommer for å reise til for å finne igjen energien.
Kanskje vi bare alle trenger en dugnads-tur til en bonde isteden?
