Dårlig rygg førte til bilfri hverdag

Bilfri hverdag: Vi har post i butikk på lokalbutikken - så også bøker jeg skal sende blir som regel levert med barnevogn.

Hvordan vår familie på fem har fridd oss fra å være avhengig av to biler - til å ikke ha bruk for bil i hverdagen.

Inntil i fjor var jeg ganske avhengig av min konebil. Det var min svarteste samvittighet å bruke bensin for å komme meg rundt omkring – jeg som er så brennende opptatt av å kutte utslipp. Men jeg trodde jeg var avhengig av den. Jeg følte meg fanget mellom barken og veden – for jeg syntes ikke jeg hadde tid i den travle hverdagen til å ta meg tid til å sykle eller gå. De minste skulle leveres i barnehagen og på skolen, jeg skulle komme meg på jobb i byen i tide, jobbe minst 8 timer hver dag, hente barna i barnehagen – uten at de måtte være der helt til sist – også måtte vi skynde oss hjem for å lage middag fra bunn. Og aller helst skulle jeg også rekke å høste egendyrkede grønnsaker; høste, skylle, skrelle, koke. For at middagen skulle rekke å stå på bordet før familien gikk fra vettet av sult, følte jeg at bilen var eneste utvei for å gjennomføre denne løypa på noen kilometer mest mulig effektivt.

 

Selv når jeg sluttet å jobbe i byen, men begynte å jobbe hjemmefra og kunne bestemme egen arbeidstid selv, greide jeg ikke å bryte ut av dette mønsteret. Nå hadde jeg jo enda større press på å ha en effektiv arbeidshverdag – tror jeg at jeg tenkte.

Redningen ble vond rygg

Redningen ut av denne onde sirkelen ble overraskende nok den dårlige ryggen, skuldrene og armer jeg fikk i fjor vinter. Plutselig ble jeg helt nummen i armer og fingre etter for mange stillesittende timer bak skjerm, for monotont arbeid med å pakke bøker, håndhøsting av en hel åker med poteter og kjøring av noen kubikk med flis i trillebår. Noe stress var det nok også. Jeg trodde dette var «trening» og variasjon nok – og så ikke overbelastningen på armene og øvre rygg komme før det smalt.

Jeg fikk meg en skikkelig oppvåkning. Jeg hadde oversett signalene, nedprioritert å ta vare på kroppen – og nå måtte jeg ta tak- jeg måtte begynne å trene aktivt. Hvordan skulle jeg få tid til det? Men siden jeg ikke greide å jobbe mer enn en brøkdel foran skjermen, så hadde jeg jo masse tid. Trene, tøye og hvile armene. Å gå var det mest effektive for meg. Da fikk jeg svinge på armene og løsnet opp i skuldre og øvre rygg. Jeg skaffet meg lydbok-strømmetjeneste og hørte på mens jeg gikk timevis gatelangs i snøfokk.

Det er jo synd at det måtte en “krise” til for å få meg ut av hamsterhjulet, men det er jo ofte sånn.

Mindre konflikter

Når jeg likevel måtte prikke inn all denne tiden på å gå, og at litt og ofte var bedre enn mye en sjelden gang, bestemte jeg meg bare for å la bilen stå. Jeg skulle nå gå overalt – og i iallfall til barnehagen. Samtidig opplevde samboeren å bytte lokaler på sin jobb. Der fikk de ikke nok parkeringsplasser til alle ansatte – og han som leder følte han måtte gå foran som et godt eksempel og begynte derfor å sykle til jobben. Plutselig stod vi der to stykker med en sterk motivasjon for å få dette til å gå opp, og vi ble enig om at jeg skulle levere i barnehagen hver morgen og samboeren skulle hente. Tidligere avklarte vi oss i mellom hvem som skulle levere og hente i de hektiske minuttene på morgenen og på slutten av dagen – og det ble ofte diskusjoner av en eller annen grunn. Nå vet vi hvem som gjør hva- også må vi avtale å bytte dersom noe uforutsett inntreffer. Færre situasjoner for konflikt right there.

Ikke bortkastet tid

Pappa sykler sammen med mellombarnet kl. 08 for å rekke skole og jobb. De er fremme til ca. 0815. Når første pulje er ute av døren, kler jeg og minstemann på oss. Han går på friluftsbarnehage og har ofte endel utstyr som skal være i orden. Det er godt å slippe kavet med dette samtidig som skolebarna skal ut døra for å rekke skolen. Vi to går som regel ut døra kl. 0815. Da får minstemann bestemme hvordan vi skal komme oss til barnehagen. Jeg pleier å gi han to alternativ; sykle eller gå? Gå på ski eller kjøre akebrett? – litt avhengig av årstid så klart. Det er ca. 800 meter med en blanding av unnabakke og «bortoverbakke» fra oss til barnehagen. Å kjøre bil er lengre, fordi vi må kjøre rundt. Vi bruker ca. 15 min på å gå eller sykle til barnehagen. Jeg bruker ca. 7-8 min tilbake. Det er ikke mange minuttene vi hadde spart på å kjøre bil, om noen. Om vinteren slipper vi å skrape is av ruta og å måke snø.

Jeg trodde tidligere at de som sykler og går til/fra jobb var slike som hadde så god tid. Men hvorfor virker det som at de hadde så mye bedre kontroll på hverdagen likevel, tenkte jeg? De var nok ikke like ambisiøs i jobben som meg, husker jeg å tenke. LOL. Men når jeg nå selv har erfart hvor god effekt det har på meg å starte dagen med en trivelig gåtur sammen med minstemann; vi skravler sammen, han er opplagt –jeg har tid til å høre hva han forteller, jeg blir opplagt av den friske luften, jeg får løsnet opp i noen knuter i ryggen, jeg får bevegd resten av kroppen også – fått opp pulsen litt når jeg småløper opp bakken og trappa her. Også blir jeg så glad og stolt av meg selv som har greid å snu et så fastlåst mønster. Å gå og klarne hodet er også en veldig fin måte å starte dagen – det er ikke bortkastet tid i seg selv, slik jeg tenkte tidligere, det er jo meditasjon. Hode-hvile som vi trenger flere avbrekk av gjennom dagen.

Tidligere husker jeg å kunne bli superstressa dersom det var trafikk og kø når jeg var sent ute, og kunne dra med meg denne dårlige følelsen resten av dagen. Det gir så mye mer mening å bruke 22 minutter på dette på starten av dagen – fremfor å sette av samme tid til å trene senere. Jeg kan alltids ta igjen noe jobb på kveldstid eller på helg. Jeg som driver selvstendig kan jobbe når jeg må eller vil, så det er litt til alle døgnets tider, også natt en gang i mellom når manus skal inn. Men på morgenen har jeg bestemt at da jobber jeg ikke før kanskje kl. 0845. Det passer best for meg.

Selvsagt hjelper det på at jeg jobber hjemmefra og styrer min egen hverdag. Men egentlig hadde jeg denne muligheten også når jeg jobbet som sivilingeniør fordi jeg hadde fleksitid og kjernetid mellom 09-15, og med litt prioritering kunne jeg ha fått det til å gå opp da også, det handler bare om å utfordre sine egne mønster og finne ut av hva som egentlig er viktig for deg.

Kvantitetstid til mat og barn

Jeg avslutter som regel arbeidsdagen kl. 16. Samboeren er i barnehagen ca. 16.15 og de to somler seg hjemover. Det gir meg tid til å begynne på middagen med egne grønnsaker og som regel «fra bunn» – som er så viktig for meg. Samtidig som jeg vet at minstemann er sammen med pappa – og de to har som regel en fin stund på tur hjem fra barnehagen – de trenger ikke stresse hjemover. Han trives veldig godt i barnehagen – det er ikke noe å utsette på det, men det er noe med å ha litt mer tid med mamma og pappa i hverdagen –kvantitetstid tror jeg er vel så viktig som kvalitetstid. Turen til og fra barnehagen bidrar på begge kontoene.

Jentene på åtte og tolv sykler og går fra skolen selv – som det har vært mye enklere å motivere for når heller ingen av oss voksne kjører bil.

Bilfri handling

Jeg trodde også tidligere at jeg trengte bil for å handle matvarer – for jeg pleier å handle for en uke i slengen når jeg første handler – det blir fort tungt å bære. Og jeg pleide å handle på en butikk som ikke var den nærmest. Nå har jeg bare bestemt meg for at jeg skal gå og handle det meste på nærbutikken som ligger i bunn av bakken 200 meter unna – og da tar jeg med den gamle barnevognen som minstemann ikke bruker lengre – også fyller jeg opp en banankasse med mat og triller hjem med vognen full. Dette var også til stor hjelp når jeg hadde senebetennelse i armene, fordi at å dytte vogna gikk fint, samtidig som at jeg kunne trille vogna helt frem til døra (og også inn på kjøkkenet) uten å måtte løfte tunge poser.

En sjelden gang bestiller jeg også matvarer som blir levert på døren – det går faktisk an og kan være et fint supplement til den som vil fri seg helt fra bilen – å vite at det finnes hjelp å få når vi ikke orker, rekker eller ikke kan gå (som når vi tråkker på en spiker!). Slike “nødstilfeller” er ofte et påskudd for å beholde den bilen, men er altså unødige.  

Nå vil jeg gjerne høre fra deg som har greid å lese helt ned hit – hvor er du i denne verden? Er det en selvfølge å greie seg uten bil? (hurra for deg) – eller kunne du tenkt deg å bryte ut av mønsteret, men synes det er vanskelig? I såfall håper jeg du har fått et lite pepp – det ligger gjerne bare i vårt eget tankesett. Det er bare tungt til å begynne med før rutinen sitter – og da går det som en lek å greie seg uten bilen. Også er det selvsagt noen som ikke kan greie seg uten bil, sånn er det i dette landet.

PS: vi har solgt konebilen, men har fortsatt en bil som vi bruker innimellom, men altså mye sjeldnere enn før.


 

Annonse for egen medlemsportal:

Bli en dyrkediller

Vil du bli medlem av mitt crew Dyrkediller - meld deg på under og få tilgang på eksklusivt materiale og bli med i sosialt samfunn med andre likesinnede.

Medlemsportal
kr 79,00
Hver måned
kr 899,00
Hvert år

 

Forrige
Forrige

Foredrags-helaften i julegave

Neste
Neste

Nominert til “årets formidler” 2021 av Matprisen