Jobber med aksept, list og ryggsmerter!

Det er høst! Og da kryper smertene i ryggen på meg som jula på kjerringa. Sammen med dem kommer lavere energinivå, tafatthet og smått depressive perioder. Hva som kommer først og sist vet jeg ikke, men de henger på hverandre.

Dette er ikke noe nytt, det skjer hvert eneste år. Jeg tror kanskje jeg alltid har hatt det sånn, iallefall de siste 15-20 årene, men jeg har vært litt treig i oppfattelsen, for jeg tror ikke jeg har innsett dette mønsteret før de siste par årene.

Årsakene tror jeg er sammensatt.

Fysisk aktivitet – store deler av året er det arbeid ute i hagen som holder meg fysisk i aktivitet. Lyset og veksten vi opplever på våren og sommeren gir meg en enorm energi – og jeg kan jobbe og være produktiv nesten hele døgnet. Jeg greier å mulittaske og ha mange prosjekter på gang samtidig og få alle i mål, ved å dure på til nesten alle døgnet tider. Jeg holder meg i god form ved å være mye ute og arbeide.

Men så kommer høsten og serverer regn og lavt skydekke. I år var tilnærmet hele oktober dedikerte til dette været. Når det regner får jeg ikke gjort så mye i hagen – og det er supervanskelig å kombinere med teknisk utstyr ute i regnet – så jeg får liksom ikke gjort jobben min heller med å filme arbeidet mitt. Det ender med at jeg føler meg uproduktiv.

Når jeg føler meg uproduktiv, blir jeg litt stressa. Jeg tenker at da kan jeg jo gjøre noe annet innendørs, som kontorarbeid. Jeg har jo mengder med materiale jeg kan gjenbruke og bruke i innhold gjennom vinteren. Så da prøver jeg det. Men det gir ikke den samme boosten for kreativiteten min å gjenskape magien jeg har opplevd før.

Det blir mange timer bak skjermen. Det går sakte, fordi jeg er ikke inspirert. Men så kan det kommen glimt av inspirasjon, så blir jeg sittende lenge i egen boble og skrive – så kjenner jeg ikke at det knyter seg i skuldrene og i øvre rygg, før det gjør riktig vondt.  Så må jeg ta pauser. Så kommer jeg ut av det, så mister jeg inspirasjonen også kan materialet bli liggende uferdig. Så føler jeg meg enda mer uproduktiv.

Med å være uproduktiv, blir jeg enda litt mer stressa, skuldrene kommer enda høyere opp under ørene, og jeg kjenner at jeg begynner å få dårlig tid. Jeg må produsere. Jeg burde ha trent, men ikke i dag – i dag må jeg produsere. Men det går så sakte, så da må jeg legge inn flere timer. Også blir jeg sittende å grunne bak skjermen, jeg er uinspirert og jeg prokrastinerer. 

Og slik går spiralen nedover og nedover til smertene har festet sitt grep om meg, og betennelsen i skuldre, øvre rygg, armer og fingre er et faktum.

Og DA skjønner jeg det – at nå har jeg latt det gå for langt. Og nok en gang må jeg skuffe meg selv med at jeg lot det gå for langt denne gangen også, slik at jeg må gjennom hvileperioden først, før jeg kan begynne å trene opp igjen.  

Jeg kjenner meg selv godt, jeg vet hvilke mekanismer jeg må iverksette. Det første er trening. Jeg må gå, løpe eller gjøre annet som rister løs på armer og skuldre – uten å belaste dem. De må få hvile og bli tøyd. Yoga. Massert! Den ligger jo borti kroken den rygg-rulla mi! Når betennelsen gir seg litt, må jeg også trene styrke. Ta opp igjen øvelsene jeg kjenner så godt med strikken, for å styrke muskulaturen som er vond.

Og jeg må kutte ned på tid bak skjermen, det er jo uansett ikke noe poeng – for jeg produserer jo ikke noe likevel. Jeg må tillate meg selv å være mindre produktiv på høsten, for det er bare slik jeg fungerer. Jeg tror det er meningen at vi skal porsjonere ut energien vår i perioder. Det er mer fordelaktig å være produktiv på vår og sommer, enn på høsten og vinteren – så lenge man rekker å få maten og avlingen i hus i allefall. Vinter er hviletid. Det er det som er det naturlige for oss nord-boere – å gå i hi om vinteren.

Så i tillegg til å holde meg i form, så må jeg også jobbe med å tillate meg selv å være mindre aktiv på vinteren. Akseptere at det er sånn, slik at jeg ikke trenger å føle stress for å ikke produsere. Det beste våpen mot stress er aksept.

Også vet jeg at når jeg innser det. Aksepterer at jeg er mindre produktiv, slipper ned skuldrene, setter meg selv fri fra presset – så er som regel resultatet at jeg blir lett inspirerte og dermed mer produktiv.

Når det er sagt, så trenger også hodet mitt litt pause fra hagen. For å finne igjen inspirasjonen til ny sesong, trenger jeg å fylle hverdagen med litt andre greier. Rydde i skuffer og skap som det er ett år siden jeg gjorde sist, organisere klær, lappe klær, reparere og vedlikeholde. Og oppe i det hele – slippe presset om å skulle formidle om alt jeg gjør. Dette er et press jeg legger på meg selv – fordi jeg liker å formidle. Men jeg trenger å nullstille meg.

Jeg vet ikke helt hva jeg forsøker å formidle med dette her, annet enn at det kan for noen være gjenkjennbart og kanskje finne en trøst i det.

For meg er det i allefall fint å sette ord på det, når jeg skrive ned hva jeg tenker så er det lettere å reflektere over hva jeg tenker – og gjenkjenne mønster som ikke henger på greip. Jeg har slettet mange tankespill her i denne teksten – som jeg har gjenkjent som offerrollen. Tankemønster som kommer på automatikk, der jeg fremstiller det som at det er noe utenfor min kontroll som gjør at jeg har det sånn og at jeg ikke har påvirkningskraft på min egen hverdag. Men det har jeg ALLTID.  Det siste jeg vil er å gi helt etter for ineffektiviteten. Jeg må fortsatt presse meg selv opp om morgenen. Skrive artikler, lage videoer, trene selv om jeg ikke vil. Og det har denne tankereisen minnet meg på. Det jeg trenger er en plan – en realistisk plan og å holde meg til den, selv når jeg ikke vil. Jeg må ta grep. Men det starter først med anerkjennelse og aksept av at lista blir lavere enn ellers, slik at jeg har sjanse til å komme over den, med ryggen i behold!